Høstferie - og tid for bok.
Jeg er slapp med bloggingen, og har vært det lenge. Føler ikke jeg må legge ut så mye, det bestemmer jeg jo selv. Men jeg har litt dårlig samvittighet for manglende kommentarer hos dere bloggvenner der ute. Men det får bli som det blir....
Først et par kort som jeg plutselig fikk ånden til å lage:
Tilbake til bøker. Jeg leser, som jeg har sagt før, bestandig. Men når det er ferie leser jeg mer enn vanlig. Jeg synes det er herlig å våkne tidlig (for det gjør jeg som regel...), ligge en time og lese og så stå opp, eller sove en time videre.... det er ferie!
Her er noen bøker jeg har lest siste tiden:
Jørgen Brekke: Drømmeløs
Første boken til Jørgen Brekke imponerte meg veldig. Denne neste boken er også svært god. En spilledåse med en vakker vuggevise en linken fra 1700-tallet i Tondheim til i dag. Noen trenger denne spinkle melodien sunget av en vakker ungpikestemme for å bli kvitt marerittene og for å få sove. Da må man jo skaffe seg en ungpikestemme, koste hva det koste vil!Noe av det historiske drivet er "tynnere", men karakterene er tydelige og et "trivelig" gjensyn, hvis man kan kalle krimhelter for trivelige, da. Plottet er spennende, men ikke like overbevisende som i første boken. Likevel vil jeg anbefale denne! Vi har et sterkt lag med krimforfattere i Norge, og Brekke har så absolutt en tydelig plass og en tydelig stemme i dette landskapet.
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine Dette har vært en av siste års bestselgere. Umake, unge mennesker får et felles samlingspunkt i en lånt, diger leilighet i Paris. De er flinke på sine respektive områder, men har ikke tro på at de kan få et godt liv. De veves tettere sammen og skildres på en vakker måte. Jeg liker historien kjempegodt. Liker og at den er skrevet på nynorsk. Det eneste jeg ikke liker ved den, er at den er forferdelig langdryg. Den kunne vært fortalt på halve sideantallet:) Men en fin bok som berører de ensomme strengene vi alle har i oss, og bringer med seg håp. Les og kos deg.
Gaute Heivoll: Kongens hjerte Heivoll er en flott forteller. Jeg har skrevet om ham før (Før jeg brenner ned). Han er også nabokommunesambygding, og det er litt stas.
Denne boken er en historisk roman om Radesyken, som herjet i Norge og Norden på 1700-tallet. Legestanden i kongens København henter med seg 12 pasienter med skip fra Sørlandet til København for at de skal få den nødvendige behandling. Sannsynligvis en form for forskning. Vi følger en far og hans 10 år gamle datter på ferden. Vi møter en stor kjærlighet midt i grusomme smerter, dødsfall, elendighet og redsel. Alt er merkelig nok skildret på en varsom og samtidig realistisk måte. Noen har sagt at dette er mesterlig beskrevet, og det er det. Jeg melder meg på i hyllingskoret.
Hans Olav Lahlum: Satelittmenneskene "Min venn" Lahlum, sier jeg bare. Denne mannen er et oppkomme av historisk materiale. han bruker dette inn i en klassisk Christie-historie. En mann dør foran øynene til nærmeste familie og venner. Hvem strødde nøttepulveret på maten til den hyperallergiske mannen? Her er mange med sterke motiv: familie som venter på arv, venner fra krigens dager, sekretær, ekskoner.... Men det er nødt til å være en av dem som er til stede, og etterforsker Kolbjørn Kristiansen og hans glimrende konsulent er allerede involvert i saken når den hender. Flere mord skjer, og dramatiske fortellinger rulles opp. Overraskende slutt, som Lahlum allerede er en mester på. Heldigvis er Hans Olav særdeles produktiv, så her er det bare å henge med i svingene. Dette var bok 2. Nr.3 er klar, og 4 kommer visstnok før jul. Løp og kjøp (eller lån)
Haruki Murakami: 1Q84 (bok 1 og 2)Japans store forteller! Jeg lånte først en tynn bok av ham for å sjekke ut stilen, og ble grepet. Nå har jeg beveget meg inn i hovedverket hans: 1Q84. Hva er egentlig denne tittelen? Vi møter i begynnelsen av boken to hovedpersoner som hver for seg har litt spesielle levebrød, uten at jeg skal røpe dette her. Begge lever i 1984, men på umerkelig vis dumper begge etterhvert inn i en parallell virkelighet som er tett opp til den vanlige hverdagen, men som etterhvert blir galere og galere. Murakami er først og fremst fortelleren og det virker som han tester ut hvor langt det er mulig å tøye strikken inn mot, og over grensen for det overnaturlige eller science fictionaktige. Jeg synes han klarer balansen svært godt, og gleder meg kjempemye til bok 3, som jeg allerede har lånt på biblioteket.
Jeg kan røpe så mye som at de to hovedpersonene har en forbindelseslinje som etterhvert blir tydelig. Dette er en kjærlighetsroman, en realistisk (tro det eller ei!) samfunnsbeskrivelse (i alle fall av 1984) og en halsbrekkende og intens beskrivelse av 1Q84, som da er navnet på den parallelle verdenen til 1984.
Du må tørre å bli litt utfordret på den "vanlige" måten å skrive romaner på for å gå løs på denne. Men er du litt uredd og har et åpent sinn, kan jeg love deg en sjeldent god leseropplevelse!
Katherine Pancol: Skilpaddens langsomme vals Nok en historie fra Paris. Denne er veldig virkelighetsorientert, men familieintriger, kjærlighet, hat, dårlig selvbilde, berømmelse og et og annet lik, også her. Pancol selger i bøtter og spann i Frankrike. Jeg syntes romanen var underholdende og har gode karakterer. En blir glad i hovedpersonen, og forarget på flere av personene rundt. Godt skildret. For meg blir den litt kaotisk og nå, en stund etter jeg leste den ,sitter jeg igjen med inntrykket; hyggelig, men hva handlet den egentlig om? Altså et greit tidtrøyte...
_________________________________________
Da er nok en bokmaraton gjennomført... puh. Kanskje jeg skulle begynne å skrive litt oftere og bare ta med en bok av gangen....?
Ønsker dere en nydelig høst med flott, rødgule dager!
Her i huset skal jeg male alle lister i stuen hvite i ferien. Nå er jeg i gang, så da er det bare å fullføre.
